Det virker som jeg lever for meg selv!

Jeg tenker på denne jorden. Jeg ser på denne jorden. På den skyldtunge jorden. På sammenhenger som knytt oss til ustabilitet. Jeg tenker på mennesker, tenker over livet som passerer på denne svarte jord. Jeg tenker på det stille opprøret. På de gåtene som selv bestemor ikke klarte å løse med sine sterke briller. Til slutt kunne hun ikke annet enn å konkludere: «Vårt liv er ruinert.»

Jeg ser de bleke ansiktene til dem som instinktivt går etter brød. Etter at de får gode karakterer i håpløshet, vender de hjem. Uansett hver gang magen er mett, sier alle «Takk Gud!»

Og jeg er tilfreds med alle ting jeg ikke har, og med ingen ting jeg har! Jeg er tilfreds med sommeren, men glemmer at sjøen er til for svømming. Om kvelden blir skyggene våre lengre enn oss. Om morgenen er radioen full av politiske nyheter. Selv et jordskjelv, blir politikk.

Jeg presser hendene hardt mot tinningene. Mine trøtte øyne, uten å stirre på noe, har et bastardisk forhold med hjernen min. Det virker som jeg lever for meg selv...