Å være Carsten Thomassen...
For omtrent to år siden, da den iranske journalisten Akbar Ganji ble utsatt for tortur i fengselet i Iran, skrev jeg i et brev til journalister i Norge at ”det er en lykke for meg å kunne jobbe som journalist i et fritt land, og det er gledelig å kunne benytte seg av den demokratiske nåde i dette samfunnet”, mens jeg ba om hjelp og støtte for ham. Men etter at den norske journalisten Carsten Thomassen (39) ble skutt og drept etter angrepet av terroristene i Serena hotell i Kabul, skjønte jeg at det har blitt enda vanskeligere å være journalist i hele verden. Det spiller ingen rolle om du er norsk, iransk eller afghansk, om du lever i et demokratisk land eller ikke.
Ifølge mediene ble 173 journalister drept i 2007. Slike ting gjør oss oppmerksom på at journalistikk kan være et farlig yrke. Tallene tyder på at det er farligere å være journalist nå enn før, særlig i Midtøsten. Organisasjonen Journalister uten grenser nevner at Iran er den største fengselet for journalister i Midtøsten. Mange iranske journalister sitter i fengsel fordi de har skaffet informasjon til media. Adnan Hassanpour er en av dem. Den kurdiske journalisten ble dømt til døden for 6 måneder siden for det myndigheten i Iran kaller ”spionasje og fiendskap mot Gud”.
I det brevet jeg sendte til norske journalister kommer det også frem at ” vi ikke må lukke øynene våre for det som skjer med journalister i andre steder i verden.” Nå er det vår tur til å ikke lykke øynene våre for det som skjedde med Dagbladets journalist Carsten Thomassen. Thomassen reiste langt fra sitt hjemland for å formidle det som hadde skjedd i et krigsherjet land. Nå er han blitt offer for et brutalt, terroristisk angrep. Hans bortgang er et stort tap og savn. Ikke bare for norske journalister, men også for alle media folk verden over. Derfor er afghanske journalister også i sorg og fordømmer terrorangrepet mot ham. Afghanistan har en lang vei til fred og demokrati, dermed håper de at dette ikke skremmer mediene fra å sende journalister til land der det er farlig.
Ifølge mediene ble 173 journalister drept i 2007. Slike ting gjør oss oppmerksom på at journalistikk kan være et farlig yrke. Tallene tyder på at det er farligere å være journalist nå enn før, særlig i Midtøsten. Organisasjonen Journalister uten grenser nevner at Iran er den største fengselet for journalister i Midtøsten. Mange iranske journalister sitter i fengsel fordi de har skaffet informasjon til media. Adnan Hassanpour er en av dem. Den kurdiske journalisten ble dømt til døden for 6 måneder siden for det myndigheten i Iran kaller ”spionasje og fiendskap mot Gud”.
I det brevet jeg sendte til norske journalister kommer det også frem at ” vi ikke må lukke øynene våre for det som skjer med journalister i andre steder i verden.” Nå er det vår tur til å ikke lykke øynene våre for det som skjedde med Dagbladets journalist Carsten Thomassen. Thomassen reiste langt fra sitt hjemland for å formidle det som hadde skjedd i et krigsherjet land. Nå er han blitt offer for et brutalt, terroristisk angrep. Hans bortgang er et stort tap og savn. Ikke bare for norske journalister, men også for alle media folk verden over. Derfor er afghanske journalister også i sorg og fordømmer terrorangrepet mot ham. Afghanistan har en lang vei til fred og demokrati, dermed håper de at dette ikke skremmer mediene fra å sende journalister til land der det er farlig.
Jeg setter stor pris på Carsten Thomassen og føler dyp sorg etter drapet. Det er ikke lett å være Carsten Thomassen. Men jeg er sikkert at hvis Cartsen var i lieve, ville han mint på oss å ikke glemme å skille terrorister fra uskyldige afghanere!
Bilde: Media
En nyttig påminnelse. Samtidig er det et tankekors at vi sender afghanske flyktninger i retur til dette landet - fordi det anses som trygt.
SvarSlett